Historisk vandring på Mæresgårdene 25. juni 2011
Så opprant også denne dagen med en positiv overraskelse – utsikter til godt vær! Og det ble det virkelig! Og hva er bedre enn å vandre rundt på vakre Skatval og til slutt kunne skue utover vide åkrer, grønne trær og høye fjell som en ramme rundt en flott sommerdag!
Dagens mål var å gå en runde rundt om på det som tidligere var Meras-gårdene, et anselig område. Vi startet på Moentunet, og dit kom det etter hvert over 90 personer. Det var spesielt hyggelig å se at det også var med noen som vanligvis ikke kan være med på slike vandringer pga ulike bevegelseshemminger. Og aldersspennet var utrolig, fra 2 til 93 år, riktignok med hovedvekt på de mellom 40 og 70, men her kunne alle være med.
Johan L Fløan, lederen i Skatval Historielag, ønsket alle velkommen og overlot ordet til Magnus Fiskvik, som var ansvarlig for den historiske informasjonen vi fikk underveis. Og det var ikke lite, med et spenn fra år null og opp til våre dager, også med humoristiske innslag, for historiske anekdoter er slett ikke kjedelige og humørløse.
Turen startet i motbakke, opp gjennom Reitan-feltet med flere stopp, og bort til det stedet som for omkring 100 år siden må kunne kalles Skatvals første sentrum, Motrøa. Huset er borte, men Magnus kunne påvise hvor butikken og postkontoret hadde vært, og hvor veiene fra Vinge, Røkke og Arnstad møttes. Mesteparten av det som i dag heter Arnstadåsen er bygd på jord som tilhørte Merasgårdene.
Vi gikk litt tilbake, ned den asfalterte gangveien og opp til det høyeste stedet ved jernbanelinja, hvor vi fikk høre om noen av problemene de hadde hatt med å få anlagt jernbanen på denne strekningen. Der kunne Magnus også fortelle om situasjoner under krigen, om noen av planene tyskerne hadde hatt og også såvidt startet på før krigen sluttet.
Neste etappe gikk over jernbanebrua og opp veien til toppen av Ørhaugen. Denne veien er bratt og svingete, og det var nok mange som kjente det både i beina og på pusten, men vi tok det med ro, slik at alle fortsatt var med. Og hele tiden var det stopp for å få mer informasjon om de områdene vi nå kunne se utover. Vi fikk høre om husmannsplasser, om «Den norske Høne», og om hoppbakken, og det viste seg at det var flere av deltakerne som hadde hoppet der i forrige århundre.
Til slutt kom vi opp mot toppen av Ørhaugen, passerte gravhauger og gikk Sondaling fram til tomta til Åse Fiskvik, hvor det bare var å forsyne seg med både saft og kaffe og flere sorter kake. For en avslutning! Sola stekte, det var en lett bris, og vi kunne nyte en utsikt som ikke mange på Skatval har. Der fortalte Magnus historien til de tre Merasgårdene som tidligere lå i en klynge rett nedenfor haugen, men som ble flyttet hver til sin kant. Han beskrev også alle de store og små husflidsaktivitetene og «fabrikkene» som hadde vært i sving på Mære. Vi fikk høre om tuftkaillen Smøl Gjalbrurom, som holdt til i fjellområdet i retning Vinge, og om andre spesielle personer som hadde bodd ved og på Ørhaugen. En av dem, Ola Fiskvik, var veldig glad i å synge, og satt ofte på haugen og sang så det hørtes langt utover bygda. For å illustrere dette var ikke Magnus dårligere enn at han sang flere vers av en sang fra Haugtussa: «I Blåbærli» av Garborg/Grieg. Det hørtes også ut som om mange av deltakerne hadde egne minner fra ulike aktiviteter oppe på toppen av Ørhaugen, som tidligere var et mye brukt utfartsmål for både ungdom og voksne.
Hjemturen startet den enkelte på når det passet dem, og det var flere som ble sittende en stund i den fantastiske sommerdagen på toppen av Ørhaugen.
Fra historielagets side må vi gi en stor takk til alle deltakerne på turen, et meget interessert og lydhørt publikum, som det er en glede å ha med på historiske vandringer!
Men det er familien Fiskvik som må få den største takken for en flott vandring; takk til Åse som stilte terrassen og vollen sin til rådighet for nesten 100 mennesker, takk til Bjørg som sammen med Åse hadde bakt kaker og kokt kaffe, og en kjempetakk til Magnus som hadde planlagt vandringa og satt sammen all den historiske informasjonen vi fikk underveis.
Vi sees til neste år på ny vandring – hvor? det blir spennende å se.
Og her er bildene fra turen, fotograf Einar Hugnes og Grethe Hegge.
